Er verden kommet i trassalderen?

Minstejenta har kommet i “selvstendighetsalderen” som det så pent kalles. Big time. Vi googler “trass” og “gode råd” og prøver så godt vi kan å unngå unødvendige kamper. Vanskeligst av alt, når JEG VIL IKKE herjer som verst, er det å la være å si: “Hvis ikke du gjør som jeg sier, så …”. Man skal jo ikke true, men heller lokke frem god adferd, belønne positive handlinger og la være å fokusere på alt det som går inn under motsatt kategori. Det er neimen ikke så lett noen ganger, men samtidig er det ikke SÅ vanskelig, heller.

Det som ER vanskelig, det er å ikke rope ut i frustrasjon og fortvilelse over den nye rapporten fra FNs klimapanel som kom denne uka. Den som slår fast at utslippene av klimagasser må ned med 45 prosent innen 2030 hvis den globale oppvarmingen ikke skal bli høyere enn 1,5 grader. Og som ikke ser ut til å skremme oss, selv om konsekvensene av at vi holder oss for ørene og fortsetter som før er vanvittige naturkatastrofer, enorme lidelser og flyktningestrømmer som vi ikke har sett maken til.

Er vi blitt like vant til miljøtrusslene som 2-åringen er blitt til trusselen om mindre lørdagsgodt? Tenker vi at når (lør)dagen kommer, så ordner det seg nok, likevel? Og så undrer jeg meg over om det er riktig å behandle voksne folk som 2-åringer – og kun premiere og rose det som er bra, mens vi overser alt det som absolutt ikke er det, enten det gjelder oljeboring eller subsidiering av og oppfordring til økt kjøttkonsum?

Store endringer må til, og det så raskt som vi aldri tidligere har fått til. 12 år har vi visstnok på oss. Det kan gå, men det krever mye av oss. Som Aftenposten skriver: I tillegg til enorme utslippskutt må det gjennomføres en svært rask utbygging av kjernekraft og fornybar energi. Kullbruken må ned med nesten 80 prosent. Olje må kuttes med mellom 40 og 80 prosent. Gass kan øke en stund, men må også kuttes kraftig. Og det blir vrient å klare målet uten omfattende fangst og lagring av CO₂.

Midt oppi alt dette som de fleste av oss kjenner oss maktesløse overfor, er det lett å glemme at viljen vår til endring av egne vaner og handlinger likevel er uvurderlig viktig. Bevisstheten, kunnskapsjakten og kravene fra oss som forbrukere og velgere om miljøvennlige alternativer og klimaaction er avgjørende for at det får førstepri hos dem som bestemmer.

Vi må handle annerledes, reise annerledes, spise, bo og leve annerledes, forbruke annerledes. Ta smartere, grønnere valg som er annerledes enn de vi tok i går. Vise for både oss selv og andre at vi vil!

Den forrige posten jeg skrev var fra vakre Mallorca. Jeg vil dit igjen, men kanskje skal jeg vente lenger enn jeg hadde tenkt med å dra. Og kanskje kan jeg dra dit på en annen måte enn med fly? Kanskje kan jeg bli en enda mer miljøvennlig turist som tar enda mer klimavennlige valg når jeg ferierer? Jeg tror at vi ved å stille spørsmål kan komme frem til løsninger som vi kan leve godt med – selv om det innebærer at ikke alt blir som før. Annerledes trenger ikke bety at livet blir noe mindre innholdsrikt eller dårligere for det.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan ikke gjøre litt. Og ingen kan endre på alt, men likevel kan de fleste av oss endre på ganske mye når vi virkelig vil det.

“Jeg vil ikke” kan uansett ikke være et alternativ lenger. For hvis ikke vi gjør noe nå … og så videre.

Bare at denne gangen er det ikke en advarsel, det er faktisk en skikkelig trussel, for å snu litt på et kjent sitat.

 The world – as we know it.

The world – as we know it.