Snakk om det!

Allerede i barnehagen lærer vi å være forsiktig med hva vi deler. At det andre får vite om deg kan brukes mot deg, og at det finnes ting man skal skamme seg over og skjule så godt man kan for omverdenen. For hvis ikke … ja, så får ALLE vite om det. Og hva er vel verre enn det?

Heldigvis snakkes det oftere om vanskelige ting nå. Men frykten for bygdedyret, janteloven, baksnakking, skam, rykter eller hva det nå er man har kalt og kaller det, er fortsatt stor blant mange av oss. I hvert fall når det gjelder oss selv. Det er jo ingen som liker å fremstå som svake, sårbare og små. Og ingen liker å være på et dårlig sted i livet. Vi vil egentlig vekk, og det så fort som vi bare kan. Løsningen blir ofte å fortrenge og tie og prøve å glatte over og glemme. Vi vil verken være til bryderi eller skille oss ut, for tenk å ende opp som “hun som …” eller “han som ….”!

Men rekk opp hånda den som ikke har en onkel, en pappa, en bestemor eller venn som drikker for mye. Rekk opp hånda den som ikke kjenner noen som er blitt utsatt for seksuelle overgrep, for vold eller for mobbing, enten som liten eller stor. Rekk opp hånda den som ikke selv har hatt angst eller kjærlighetssorg, grått ved frokostbordet, følt seg elendig en hel vinter eller tenkt på at verden kanskje hadde vært bedre uten en. Rekk opp hånda den som ikke kjenner noen som har mistet et barn, enten det var i magen eller ute i den store verden. Og rekk opp hånda den som aldri har tenkt tanken at “jeg er ikke bra nok” eller “nå klarer jeg ikke mer”.

Vi har alle en frykt for at andre ikke vil oss godt. Kanskje spesielt når vi ikke har det godt med oss selv. Men de som sniker og snakker i krokene, og ikke vil en vel, de vil klare å finne feil med oss uansett. Og kanskje noen av dem, til og med, ville skiftet mening og skyteskive – om de bare hadde visst.

Åpner vi opp, og deler erfaringer og opplevelser, så er vi sjelden så alene som vi tror. Kanskje har vi til og med en hel heiagjeng som vi ikke visste om, enten den er stor og brautende eller liten og lavmælt. Noen som gir trøstende klemmer, om det så bare er gjennom emojis på Facebook. Men det krever at vi snakket om det, og tør å være uperfekte, både overfor oss selv og andre.

Å snakke om de vanskelige opplevelsene kan også få andre til å tenke og ta nye valg i egne liv. Det håper og tror jeg kanskje skjedde for noen foran tv-skjermen i går.

I går kveld, på TV 2-nyhetene, fortalte den fine naboen vår, Kristin Angvik Dahlum, om hvordan det var å feire jul med en mamma som var alkoholiker. Om frykten, sorgen og skuffelsen over at den kjæreste hun hadde valgte flaskene foran henne. Om det å ikke føle seg ønsket eller elsket.

90 000 barn her i landet gruer seg til jul fordi de har foreldre som kommer til å drikke for mye. Det er 90 000 unger som har det sånn som Kristin hadde det. Det er så ufattelig trist å tenke på, og her har alle vi som er voksne et ansvar. Både for egen adferd, men også for å si ifra når vi mistenker at noe ikke er som det burde være. Spesielt når det gjelder barn.

Ved å la være å snakke om det som er vrient, håper vi å kunne gå videre, uforstyrret, upåvirket, ubesudlet og uten merkelapp. Vi tier for å unngå ståhei, ubehag og ufred. Hvem ønsker seg vel sånt om man kan slippe?

Og noen klarer helt sikkert å bare la det passere. Bare ikke uten følelsen av å være den eneste i hele verden som sliter med akkurat det man selv sliter med. Eller med den ugne følelsen av at man skulle ha gjort eller sagt noe, men så lot man det være, for bekvemmelighetens del.

Så ikke gjør det. Enten for din egen eller andres del. Våg å snakke om det.

nick-t-522665-unsplash.jpg